verse 1:
Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n’a Noir
Chorus:
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.
Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.
_________________________________
Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.
for bak horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.
_______________________________________
Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n’a Noir.
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:
Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di ,
di Mary McKear.